Mandag 7 april 2003

På den tid skal de si: Se, der er vår Gud, han som vi ventet på,
at han skulle frelse oss. Dette er Herren som vi ventet på.
La oss fryde og glede oss i hans frelse.
                                       Es. 25,9

Han skal oppsluke døden for evig. Og Herren, Herren skal
tørke tårene av alle ansikter. Sitt folks vanære skal han
ta bort fra hele jorden. For Herren har talt.
                               Es 25,8

Vi har lett for å glemme målet med vandringen her på jorden. Ikke så rart, for det som daglig omgir oss virker jo sterkt på oss. Vi står midt oppe i problemer og omstendigheter som vi ikke helt vet hvordan vi skal komme ut av. Herren ønsker å lære oss å løfte blikket fra omstendighetene opp til ham. Dette har med tillit å gjøre. Noen vil kalle det virkelighetsflukt men det er så visst ikke det. Tvert imot! Slike håpløse situasjoner har vi mang en gang opplevd som svært reelle. I oss selv har vi ikke mulighet til å komme oss velberget gjennom mye av det vi møter i livet. Derfor har vi etter en del nederlag og smertefulle opplevelser  lært oss at det eneste fornuftige er med en gang å løpe til Herren, og be Ham å overta. Vi erkjenner at bare Han kan føre oss trygt gjennom det vanskelige. Vi legger ned vår stolthet og trang til å vise oss selv og andre at vi er sterke. Ydmykt, innfor Herren tilstår vi at i oss selv makter vi intet. Ingen glede kan måle seg med den som fyller en når Herren kommer nær.

Hjelp oss Herre så vi søker ditt ansikt hver morgen. I deg har vi frimodighet og styrke. Du gir oss daglig det vi behøver. Intet gleder deg mer enn barn med blikket festet på deg, med villige, rene hjerter.
Takk for din uendelige godhet imot oss.
Vi som ikke fortjente annet enn døden, har du satt over i ditt rike, hvor evig liv tilkommer alle. Vi gleder oss til vi kommer hjem og alltid skal være i din nærhet.
Takk for veien du har lagt ferdig, at vi skulle gå på den. Ingen kan rive oss ut av din hånd!